Nordmenn og finner er i stor grad like; vi begge elsker naturen og fred, setter pris på ærlighet, og er for det meste vennlige. Derimot, den norske vennligheten uttrykkes på en litt annen måte enn den finske, og dette kan bli vanskelig å lære for en finne som er vant med å være beskjeden og sjenert.
Jeg tok meg tid til å lære å si ”bare hyggelig” på norsk. Hver gang noen takket meg (og nordmenn er veldig takknemlige!), var jeg fristet til å bare sveipe hånden i luften og mumle: ”det var ingenting”. Hver gang jeg mumlet noe beskjedent med røde kinn, fikk jeg rare blikk fra nordmenn. På kveldene øvde jeg med samboeren min: han sa ”takk”, og jeg sa ”bare hyggelig” etter en kort tenkepause.
Jeg lurte på hva som egentlig var så vanskelig med det. Da forstod jeg: den finske måten å si ”bare hyggelig” (ole hyvä) eller ”ikke nevn det” (eipä kestä) er forankret i hjernen min som et uttrykk av at tjenesten jeg har gjort er neppe så stor at den skulle være verdt å nevne. Den norske ”bare hyggelig” tok i stedet all æren selv: ”Ja, det var hyggelig å gjøre deg en så stor tjeneste!” Ikke før jeg lærte å tenke på det bare som en frase, og ikke som et utslag av selvgodhet, fikk jeg det til.
En annen obligatorisk frase som alle som bor i Norge bør lære er ”takk for sist”. Som finlendere tror dere kanskje at dette uttrykket brukes sjelden og bare av den eldre generasjonen, men hvor feil kan dere ta! Det brukes nemlig alltid når man treffer en venn, bekjent eller slektning, uavhengig om man så vedkommende i forgårs eller for seks måneder siden. ”Takk for sist” brukes spesielt om den som du treffer har hatt en fest der du har vært til stede, men uttrykket passer også bra etter en middag, kveld ute, kafébesøk eller en fisketur. Du kan også legge til ”å det var så koselig!” for å imponere en nordmann.
Vi begynner å nærme oss motivet som jeg advarte om i et tidligere blogginnlegg, nemlig den norske komplimenteringskonkurransen. Spesielt kvinner nærmer seg amerikanske sfærer med sine måter å berømme hverandre, en film, antrekk, atmosfæren eller egentlig hva som helst. Hver gang jeg møter en nabodame (50+ år) i gården, gisper hun ”Gud så flink du er!” selv om jeg bare forteller at jeg har vært ute på tur. Det finnes ingen sarkasme i den måten hun sier det – helt ærlig!
Det er helt vanlig å høre samtaler der ordene ”fin”, ”god” og ”bra” dukker opp med prefikser kjempe- knall-, kanon-, utrolig eller veldig. Derimot, ingen sier bare ”god”, ”greit” eller ”OK”. Hvis en nordmann foreslår en dato for en avtale, glemmer jeg alltid at jeg ikke kan si ”det går greit”, fordi dette ikke betyr at det passer veldig godt, men at det går, selv om en annen dag kanskje hadde passet bedre.
Ha en kjempehyggelig helg alle sammen!
Den originale teksten var publisert på finsk her. Gi beskjed hvis det er noe som kunne uttrykkes bedre på en annen måte – jeg prøver å lære skrive bedre på norsk, og er veldig takknemlig for alle tilbakemeldinger. 😉
100 päivää sadetta 
Apropo norsk høflighet – og finsk.
Når en norsk byr en finne en kopp kaffe, et måltid eller et glass vin, oppfatter vi norske det som veldig uhøflig, sårende og forvirrende om finnen avslår med et NEI. (Som jeg har hørt finner svare.) Si heller ”Nei, tusen takk” og helst med tillegget ”Jeg har nettopp drukket kaffe/spist/skal kjøre bil.” Da har tilbyderen fått en forklaring og føler seg fornøyd.
TykkääTykkää
Sa de ikke engang ”Nei takk”? Da er det ikke typisk finsk. Var det noen som ikke kunne snakke mye norsk og kunne derfor ikke forklare hvorfor de måtte nekte tilbudet ditt? En annen forklaring er også at finner er ofte ganske sjenerte og de vil ikke vekke oppmerksomhet. For eksempel, jeg er veldig allergisk mot noen matstoffer, men jeg ikke vil si det fordi det er noe jeg skammer meg litt over.
TykkääTykkää
Du aner ikke som jeg har slitt for å lære min finske samboer nettopp dette. ”NEI”, lyder hans avslag. Og de norske vennene mine blir akkurat så forvirret, såret og oppfatter svaret som uhøflig (i den rekkefølge) som du beskriver.
TykkääTykkää